En liten firbeint skapning er kommet bort fra mora si. Kanskje er det bare timer siden hun lå varmt og trygt i mors mage, men nå er hun allerede oppe og stolprer rundt på stive, tynne bein. Meeee, klager hun med angst i målet før mor endelig er på plass og hilser med mulen mot det vesle hodet. Ikke var mor så langt unna heller. Men for en som er ny i verden, er all adskillelse vond og skremmende, selv om det bare handler om meter og sekunder. Vi får en liten titt inn i det som med rette kalles «vårens vakreste eventyr» på Holan i Meldal.

Hos Gunn Elin Folland og Stig Bjørgvik har 68 av 92 drektige søyer levert varene, som det heter, og «varene» er i dette tilfellet rundt 130 lam i skrivende stund. – Ikke så mange lam fra 68 søyer, men vi er i ferd med å øke besetningen og har derfor mange åringer. De unge søyene gir færre lam enn de som er litt eldre, forteller jordmor og matmor Gunn Elin Folland. Både hun og mannen Stig er nok en smule preget av tre uker med nattelosji på stua og i sauefjøset. – Nattesøvn er mangelvare hos alle sauebønder på denne årstida, flirer Gunn Elin mens Stig henter en kanne sterk og god kaffe – en nødvendighet for nattevakter.

I sauefjøset møter vi et virvar av farger og fasonger, for her er det slett ikke bare den vanlige kvite spælsauen som regjerer. Faktisk er den gamle rasen gammalnorsk spælsau i stort flertall på Holum, og slik er det fordi Gunn Elin Folland bruker ulla av denne rasen til å produsere ullgarn under merket Holum Gård. I tillegg kan fjøset by på noen eksemplarer av den nokså lite kjente (og fremdeles utrydningstruede) rasen grå trøndersau. Pluss altså noen kvite spælsauer. Gunn Elin og Stig må ha full oversikt når sauene skal pares, for her skal ikke gammalnorsk vær møte grå trøndersøye, for å si det sånn. – Det er viktig å holde rasene rene, for både gammalnorsk spælsau og grå trønder er jo raser som bare for få år siden var utrydningstruet. Vi bruker både den gammelnorske og den grå trønderen til garnproduksjon, for kvaliteten på denne ulla gir helt spesielt garn, forteller Gunn Elin.



Meeeee! Fra solvarmen i fjøsgangen lyder et trestemt kor. Her bor kopplammene, tre i tallet nå. Da det første kopplammet ble tatt fra mora, fikk det bo i bur på stua. – Ingen kopplam skal bo alene i fjøset mitt. Men nå som de er blitt tre, har de noen å varme seg på om natta, sier Gunn Elin og rister melkeflaska. Tre små rumper dildrer frenetisk mens de små, men skrubbsultne munnene jakter på flaskesmokken. Matmor lar den ene etter den andre komme opp i fanget og spise seg mette. Lykke og ro er gjenopprettet i fjøsgangen.



Lamming, altså. Så rørende. Så vakkert.



Fra en artikkel i avisa Sør-Trønderlag

05 MAI 2017 av Anne Mari Svinsaas